Vel, som dere sikkert skjønner så ble det ikke noe Nordmarkstravern på lørdag med resten av Helly Hansen-gjengen, for da er det nemlig lillesøster Mia sin konfirmasjon, som jeg selvfølgelig må være i. Jeg har visst dette lenge og har derfor vært innstilt på å løpe 3 mil alene en av dagene før det selve løpet, og den store dagen falt altså på tirsdag 2.september. Dere kan jo se for dere hvor mye jeg gruet meg til dette, med tanke på at det i motsetning til Nordmarkstraverns 700 påmeldte så ville de kun være meg og sykkelfølget mitt (Pernille og A) som kunne motivere meg igjennom disse kilometerne. *Snilt av dem å bli med altså!*


Jeg har jo trent meg opp til dette målet i flere måneder nå, men som dere husker i forrige innlegg så har det jo vært en del hindere underveis, så jeg var veldig spent på hvordan det kom til å gå og var egentlig mest innstilt på å «bare» klare å fullføre de 3 milene.
HH1Løpet startet fint og de første 2 kilometerne *haha* var uten smerter, men som jeg nevnte i det forrige innlegget så har det høyre kneet mitt vært ganske vondt de siste ukene nå, og smertene kom selvfølgelig etter bare 2 km. Så da var det bare å bite tennene sammen, prøve å stenge tankene ute og fokusere på å nå målet. *Da hadde jeg jo bare 2,8 mil igjen å løpe ….*haha**
HH2Etter 1,5 mil og noen sinnsyke smerter i kneet begynte jeg derimot å tvile litt på om jeg kom til å klare runden vi hadde lagt opp én gang til, for da hadde jeg så vondt at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. 1,5 mil er langt i mitt hode i hvertfall og bare det å se at du har løpt halveis og vite at du skal ta den samme, lange runden igjen skapte litt av en prosess inni hodet mitt *haha* Men jeg fortsatte litt til og var veldig glad for at sykkelfølget motiverte meg når de så at jeg slet… 
HH3De neste 5 kilometerne ble allikevel så smertefulle at tårene begynte å trille nedover kinnene mine, jeg slet både med å gå og løpe, så jeg måtte gi meg etter 2 mil. Skuffelsen etter å ha sagt NEI, DETTE KLARER JEG IKKE, etter å ha gått og jogget om hverandre for å finne en måte som ikke var vond, var helt jævlig…   Jeg var så skuffet over å ikke ha løpt 30 km, så skuffet over alt som har gått galt i sommer med treningen og skuffet over meg selv fordi jeg ikke klarte å «stenge» smertene ute.

Men altså, 2 mil er ikke lite det heller, så jeg er fornøyd over innsatsen og jeg løp jo faktisk 1,8 mil med smerter! Men allikevel, det er kjedelig å ikke få til det man vil. Men nå har jeg i hvertfall prøvd, jeg har gjort mitt absolutt beste og presset meg til det ytterste, for jeg kunne virkelig ikke løpt en meter til i går. . . :-)