Det er ikke én eneste dag, jeg ikke tenker på denne jenta her. Savnet er så stort og så vondt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. I dag gikk jeg ut på balkongen og satt der helt alene for første gang etter at hun ble borte, og det var så trist å sitte der alene…Hun satt der alltid sammen med meg. I dag gikk jeg «runden» vår for første gang etter at hun ble borte, med en annen hund. Jeg begynte å gråte. 
Jeg trodde at sorgen over et dyr kom til å forsvinne etterhvert, for det er jo tross alt et dyr som alle sier til meg. Men som jeg sa den dagen vi tok farvell med henne. Det føles ut som at jeg har mistet barnet mitt, den 1 år gamle jenta mi. Vi jobbet SÅ mye med henne, og forsøkte så mye, og jeg tror det er derfor det er så vondt. Jeg føler at vi har mislykket helt som hundeeiere, selvom alle sa at vi hadde gjort alt riktig, til og med ekspertene og dyrlegene. Jeg vet det jo selv også, men jeg skulle så gjerne ønske at vi hadde henne her i live, i stede for i en ramme på soverommet. 
Jeg vet ikke når vi skaffer oss en ny hund, men jeg vet helt sikkert at jeg vil ha en. Det blir ingen som kan bytte ut Nala, for jeg vil jo aller helst ha henne. Hun var akkurat den hunden jeg og A ønsket oss. Men små tasselyder og en pels og kose med hver dag i noen år hadde gitt oss litt glede i hverdagen. Vi har det bra sammen, men det er fryktelig tomt og vondt her fortsatt, noe som plager oss begge. 
At det kun er 3 mnd siden er litt rart å tenke på, for det virker som en evighet siden jeg så henne sist. Jeg savner hunden min …